janne_promo

I utstillingen ’Epoch’ på Trykkeriet har Janne Kruse arbeidet med reproduksjon av fotografisk materiale og sin hukommelse fra en seiltur over Atlanterhavet. Hun undersøker sammenfallende rom mellom den fotografiske billedflaten, fremkallingen av minnet og kroppen som registrator av både sine egne og omgivelsenes bevegelser. Reisens steder er løsrevet fra deres egentlige geografi. I stedet opptrer motivet i fotografiene som et hukommelsesparameter. Hva er et bilde og hvordan kan vi være del av et bilde?

Janne Kruse (f. 1979 i Århus, Danmark) er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo og Central Academy of Fine Art i Beijing. Hun har de seneste år stilt ut på Kunstnerforbundet, Oslo; Eskilstuna Konstmuseum, Eskilstuna; Aiyo Space, Beijing; Kunsthal Charlottenborg, København; Kunstnernes Hus, Oslo; Vigelandsmuseet, Oslo; Luda Gallery, St. Petersburg og Aarhus Kunsthal, Århus. Janne Kruse bor og arbeider i Oslo.

www.jannekruse.com 

 

Du er i en båt på storhavet. I et glimt fremstår horisonten som et kutt. Under den uendelige himmelen, over det uendelige havet. Det vertikale skjærer et tverrsnitt i det horisontale. Slik bare øyet kan se det. Et øyesyn. Enkle linjer og tomme flater skjærer og tegner og bøyer og lener seg mot hverandre, når de ikke tar en pause og kun hviler i seg selv. Når stormen kommer bøyes linjene ut av fasong, veggene faller inn i hverandre og avgrunnen åpner seg. Språket bølger.

Hvis man plasserer et lys i den ytre øyekroken på akkurat riktig sted, lyser man opp netthinnen og kan hvis man er heldig, se sitt eget øye innenfra et kort sekund. Det fremstår som et tre av blodårer. Purkinjes tre. Dette treet ligger foran øyets reseptorer. Men siden det ikke beveger seg er det usynlig. Det som i øyet er stabilt, i ro, faller bort. Mangel på syn oppfattes ikke som et svart område, men som ingenting. Du kan ikke se ingenting.

“Også store rum har hjørner”, skriver Janne Kruse i et brev.

Vi omgir oss med hjørner og grenser. Innramminger av bilder. Det som er innenfor og det som er utenfor.

En antikk tekst av Pliny, forteller om en konkurranse mellom de rivaliserende kunstnerne Apelles og Protogenes. Protogenes tegner en så tynn linje at den umulig kunne være malt av et menneskes hånd eller pensel. Men Apelles, med sin pensel, deler så sin rivals linje i to med en enda finere linje, og halverer den dermed på langs. Slik oppstår drømmen om det Appelliske kutt.

Hva vil det si å dele en grense på langs? Å kutte kuttet? Å avgrense grensen selv? Intet kutt er perfekt, det blir alltid en rest. Man deler inn verdensaltet i lovmessige dikotomier, men det går aldri helt opp. Den resten som blir igjen etter det Appelliske kutt er restenes rest. Delingen av lovmessigheten selv setter den ut av spill. Den nye inndelingen som oppstår er ikke en del av en helhet, men umuligheten for en del og en helhet til noen gang å ta del i hverandre. Også tiden er kuttet opp i Appelliske deler, og vi har kun rester å romstere i.

Man tenker at sjøsyke oppstår fordi øret og øyet koples fra hverandre. Sansninger frikobles fra sin helhet. Nede i lugaren beveger kroppen seg, den bølges frem og tilbake, men kreftene er usynlige. Det går ikke opp. Sjøsyke er en sykdom av oppdeling. Språket brytes opp der i ensomheten i lugaren.

Espen Sommer Eide 2016