Jeg har et arr på høyre lår, to sting måtte jeg sy da en gutt i klassen min stakk meg med en blyant. Han var så forelsket i meg, spissen ble igjen og måtte opereres ut. Jeg var ni år. Det synlige sporet aktiverer minnet mitt fra den hendelsen. Slik det å skjære ut motivene i tre, får meg til å huske det som skjedde.
Flere av arbeidene mine er større enn meg. Jeg er interessert i de fysiske sporene som mine handlinger og tilstedeværelse skaper, og bruker dette som utgangspunkt for mitt kunstnerskap. Til dette er tresnitt en viktig metode der sporene synliggjøres. Selve handlingen ”å skjære ut” blir som å lage arr i treplaten; for at motivet skal komme fram må jeg ta bort noe. Det ikke tilstedeværende blir motivet. Verkene monteres ofte som installasjoner, noen ganger tilbake i rommene hvor sporene stammer fra.
Fordi livet har satt sine spor i meg både fysisk og psykisk, er jeg opptatt av avtrykk. Alt i prosessen min setter avtrykk: Hvor hardt jeg har skåret den dagen, hvor dype sporene ble, måten jeg beveget kroppen over treplatene. Jeg bruker hovedsakelig personlige kilder, som egne tekster, dagbøker, minner og fotografi som utgangspunkt for tresnittene. På denne måten arbeider jeg med minnet, med hva som trigger ditt og mitt minne.
Verden er for meg en repetisjon; av bilder, samtaler, og tekst, som sirkulerer i hodet mitt, om og om igjen, mer og mer distansert fra utgangspunktet for hver gang. Alt blandes og blir et hav av ord, løse setninger og bilder. Jeg ønsker å lage dette havet; drømmeaktig, filmaktig. Konstruere et rom som har den orden jeg søker i kaoset, med mulighet for å invitere deg inn.